For mange webutviklere handler valg av skrifttyper på nettsidene deres om estetikk. Men for personer med dysleksi kan valget av skrifttype være avgjørende for om teksten på en side kan leses eller ikke.
Det finnes to skriftfamilier, serif og sans serif. Times New Roman er for eksempel en serif-skrifttype, mens Arial er en sans-serif-skrifttype. Serif-fonter har små seriffer eller haler på bokstavene. For dyslektikere kan seriffer på bokstavene føre til at ordene blir et visuelt forvirrende kaos. Sans-serif-fonter mangler, som navnet antyder, seriffer. Sans-serif-fonter er mye mindre forvirrende og lettere å lese for dyslektikere. De beste sans-serif-skrifttypene er Verdana, Helvetica eller Arial. Kursive skrifttyper, samt kursiv for både serif- og sans-serif-fonter, er blant de vanskeligste å lese for personer med dysleksi. Kursive skrifttyper er populære ut fra et designsynspunkt, men de er svært vanskelig tilgjengelige.
OpenDyslexic er en åpen kildekode-skrifttype som vekter bokstavene på en slik måte at like bokstaver ikke kan forveksles med hverandre. Vanlige leseproblemer som bokstavhopping og linjesprang kan fortsatt forekomme med OpenDyslexic. Det er en skrifttype som det tar litt tid å venne seg til, og som med alt annet passer den ikke for alle. For de som velger å bruke OpenDyslexic, kan den ofte være et verdifullt verktøy. For meg som leser bøker hver kveld, har muligheten til å bruke OpenDyslexic i Kindle-appen gjort at jeg slipper å lese om igjen avsnitt jeg har oversett, eller lese feil. Dessverre har det ikke vært like enkelt å bruke OpenDyslexic i nettleseren på datamaskinen, ettersom mange nettsteder ikke fungerer like bra med tillegget.
