For mange webutviklere handler valg av skrifttyper til nettsidene deres om estetikk. For personer med dysleksi kan imidlertid valget av skrifttype være avgjørende for om teksten på en side kan leses eller ikke.
Det finnes to skriftfamilier, serif og sans serif. Times New Roman er for eksempel en serif-font, mens Arial er en sans-serif-font. Serifefontene har små seriffer eller haler på bokstavene. For en dyslektiker kan tilstedeværelsen av seriffer på bokstavene føre til at ord blir et visuelt forvirrende rot. Skrifttyper uten seriffer har, som navnet antyder, ingen seriffer. Sans-serif-fonter er mye mindre forvirrende og lettere å lese for en dyslektiker. De beste sans-serif-fontene er Verdana, Helvetica eller Arial. Kursive skrifter, samt kursiv for både serif- og sans-serif-skrifter, er blant de vanskeligste å lese for personer med dysleksi. Kursive skrifttyper er populære fra et designmessig synspunkt, men de er svært utilgjengelige.
OpenDyslexic er en åpen kildekode-skrifttype som vekter bokstavene på en slik måte at like bokstaver ikke kan forveksles med hverandre. Vanlige leseproblemer som bokstavhopping og linjesprang kan fortsatt oppstå med OpenDyslexic. Det er en skrifttype det tar litt tid å venne seg til, og som med alt annet passer den ikke for alle. For de som velger å bruke OpenDyslexic, kan den ofte være et verdifullt verktøy. Jeg leser bøker hver kveld, og muligheten til å bruke OpenDyslexic i Kindle-appen har gjort at jeg ikke leser om igjen avsnitt jeg har gått glipp av, eller leser ting feil. Dessverre har det ikke vært like enkelt å bruke det på datamaskinen min i nettlesere, ettersom mange nettsteder ikke fungerer godt med tillegget.
