Internett har blitt et verktøy for global sammenkobling, men det er fortsatt viktig å fremme et stadig mer inkluderende digitalt landskap. Et aspekt som ofte unngår å bli gransket i denne sammenhengen, er tilgjengeligheten til memes. Disse visuelle utdragene av humor og vidd som fyller sosiale medier, har blitt en viktig del av den digitale kommunikasjonen. Mange tenker imidlertid ikke over hvordan disse tilsynelatende uskyldige bildene kan skape barrierer for personer som er avhengige av hjelpemidler.
Memer deles vanligvis som bildefiler, ofte med tekst over. Selv om dette formatet virker enkelt og inkluderende, er det en stor utfordring for dem som er avhengige av skjermlesere og andre tekniske hjelpemidler. Problemet ligger i begrensningene ved disse teknologiene. Selv om de er dyktige til å tolke ren tekst, snubler de når de står overfor tekst som er innebygd i et bilde. Dette ekskluderer personer med synstap fra denne viktige delen av den moderne digitale kulturen.
Tekst-til-tale-programvare, som vokaliserer digitalt tekstinnhold for personer med synstap eller dysleksi, sliter med memes. Når man møter et bilde, kan programvaren bare gi en generell beskrivelse, og eventuell overliggende tekst går ubemerket hen. Det betyr at personer som er avhengige av disse teknologiene, får en grunnleggende fragmentert opplevelse som er blottet for de lagdelte meningene som memet hadde til hensikt å kommunisere.
Tenk på et meme med et bilde fra en populær film og en bildetekst som tolker scenen på en humoristisk måte. Humoren kommer fra sammenstillingen av bildet og teksten. Problemet oppstår når en skjermleser støter på dette memet, og programvaren ikke kan gi en nøyaktig og utfyllende beskrivelse. Brukeren går glipp av den tiltenkte humoren, og memet blir redusert til et tomt skall uten kontekst.
Et annet problem er den utstrakte bruken av kulturelle referanser og internettslang i memene. Dette forsterker utilgjengeligheten ytterligere, ettersom disse vanligvis bare forstås innenfor en bestemt kontekst eller et bestemt fellesskap. For å forstå den underliggende humoren eller stemningen i et meme kreves det ofte en dyp fordypning i en bestemt del av populærkulturen, noe som kan være vanskelig for personer som ikke er innviet i disse spesifikke kretsene.
Selv om teknologien kunne lese teksten i et bilde, ville den ikke kunne oversette vitsen eller den kulturelle konteksten på en effektiv måte. Å transkribere et meme til tale gjør det ikke automatisk tilgjengelig hvis programvaren ikke kan tolke de spesifikke kulturelle og humoristiske nyansene.
Dette betyr imidlertid ikke at situasjonen er helt dyster. Økende bevissthet om tilgjengelighetsproblemene rundt memes har ført til noen lovende løsninger. "Alt-tekst" - et HTML-attributt som er utviklet for å gi en tekstbeskrivelse av bilder for skjermlesere - har fått fotfeste. Innholdsskapere kan legge til alt-tekst til bildene sine, slik at de får en beskrivelse som kan leses av skjermlesere.
Det er imidlertid mer enn bare den tekniske siden som må løses. En stor del av dette problemet ligger i å øke bevisstheten blant innholdsskapere og oppmuntre til utbredt bruk av praksis som å inkludere alt-tekst. Jo mer bevisst innholdsprodusentene er på disse tilgjengelighetsproblemene, desto mer kan de spille en aktiv rolle i arbeidet med å gjøre innholdet tilgjengelig for alle.
Selv om memes har blitt en hjørnestein i digital kommunikasjon, byr de på uforutsette utfordringer når det gjelder tilgjengelighet. I arbeidet med å skape et mer inkluderende digitalt landskap er det viktig å være oppmerksom på de subtile måtene vi utilsiktet kan komme til å ekskludere enkeltpersoner fra samtalen på.
På samme måte som memene har endret måten vi kommuniserer på nettet, må også vår tilnærming til hvordan vi lager og distribuerer memene utvikles for å sikre at ingen blir utelatt fra spøken.
